Hopp til innhold
Du er her: Forsiden Aktuelt Nyheter Internett har aldri vært gratis
Sist oppdatert

Internett har aldri vært gratis

Internett har aldri vært gratis, skriver seniorrådgiver Frode Sørensen i Post- og teletilsynet i denne kronikken, hvor han rydder opp i begreper og klargjør innholdet i de norske reglene for nettnøytralitet.

Den har levd lenge; den opphetete debatten mellom Telenor og andre internettilbydere på den ene siden og store innholdsleverandører på den andre, om hvem som bør betale for å sikre god kvalitet på kommunikasjon over Internett. Stemningen blir ikke mindre het av at det fremsettes påstander om brudd på nettnøytraliteten. Her trengs en oppklaring, for også de relativt korte og presise norske retningslinjene om nettnøytralitet kan åpenbart føre til forvirring.

Av Frode Sørensen, seniorrådgiver i Post- og teletilsynet

Nettnøytralitet betyr enkelt sagt at ”Internett skal fungere likt for alle”. Men dette er selvsagt såpass overordnet og generelt formulert at man ikke kan basere en detaljert diskusjon om eventuelle brudd på nettnøytraliteten kun på en slik forenklet definisjon. Vi kjenner godt til at det finnes ulike typer internettabonnement som gir oss forskjellig kapasitet på internettilknytningen. Derfor trenger vi å skille klart mellom tilknytningen til Internett og overføringen av innhold gjennom Internett. Det er det siste, selve dataoverføringen, som skal fungere likeverdig for alle brukere av nettet. For vi må selvsagt godta at noen bruker mer penger for å kjøpe høyere kapasitet på tilknytningen enn andre.

Innholdstilbyderne

De som tilbyr innhold på nettet, for eksempel de store mediehusene, benytter seg av internettilknytninger med varierende kapasitet. De må ha avtale med en nettoperatør for å knytte seg til nettet. Dette fungerer på mange måter likt med private internettabonnement. Det er altså ikke noe spesielt at ulike innholdstilbydere må betale forskjellig pris for å bruke Internett til å sende innholdet sitt til brukere som deg og meg. Noen innholdstilbydere har så mange brukere at de må ha en svært høy kapasitet på sin tilknytning til nettet, slik at de klarer å sende innholdet til alle interesserte brukere. Men det smarte med Internett er at man i utgangspunktet kun trenger tilknytning til én operatør for å nå frem til brukere over hele nettet.

De aller største innholdstilbyderne kan av kapasitetsgrunner imidlertid ikke klare seg med én tilknytning, de trenger flere. Dette gjør de ved å bruke servere som er plassert ulike geografiske steder, spredt ut over nettet. Dette kalles for innholdsdistribusjonsnett, Content Distribution Networks (CDN). I mange tilfeller er det egne aktører som driver slike distribusjonsnett, og innholdsleverandørene kan velge å kjøpe tjenester direkte av disse. Innholdsleverandørene vil ved å betale for dette kunne bedre kvaliteten på sine tjenester. Sammenligner vi slike løsninger med et veinett, kan vi si at det benyttes flere adkomster til veinettet. Men alle må likevel kjøre i den samme køen når de kommer inn på hovedveien. Derfor er dette i overensstemmelse med nettnøytraliteten, fordi alle til slutt bruker de samme veiene.

Ikke alt er Internett

Internettabonnement omtales ofte som bredbåndsabonnement. Og i dag tilbys det i mange tilfeller andre tjenester i tillegg til internettilknytning via bredbåndslinjene. Et typisk eksempel på dette er IPTV som er en form for TV som minner mye om kabel-TV. Når flere tjenester tilbys på samme bredbåndslinje, kan det være vanskelig for brukerne å skille mellom disse. Men for nettoperatøren er det klar forskjell på om kommunikasjonen kommer fra Internett eller fra TV-nettet. Når du ser på en filmsnutt fra YouTube eller nett-TV fra for eksempel NRK eller TV 2, kommer overføringen fra Internett. Når du ser på en vanlig TV-kanal via TV-dekoderen din, kommer overføringen fra TV-nettet. I fremtiden vil vi trolig også oppleve at fullkvalitets-TV leveres via Internett.

Vender vi tilbake til nettnøytraliteten, skjønner vi at det er viktig å skille mellom kommunikasjon over Internett og annen kommunikasjon. Nettnøytralitet har som formål å bevare Internetts åpenhet. De norske retningslinjene for nettnøytralitet beskriver hvordan nettoperatørene forplikter seg til å likebehandle trafikken for de ulike anvendelsene av Internett. Men dette betyr ikke at andre tjenester som tilbys utenom Internett, slik som IPTV, må likebehandles med internettrafikken. Slike tjenester bruker (logisk) atskilte nettverk, og retningslinjene for nettnøytralitet understreker at disse skal være klart atskilt fra internettjenesten, slik at nettoperatøren ikke skal kunne manipulere med internettkapasiteten til brukerne.

Nettnøytraliteten skal bidra til å bevare Internett som en åpen kommunikasjonskanal. Men nettnøytralitet kan ikke løse alt. Det vil for eksempel alltid være en diskusjon mellom selger og kjøper om hva en tjeneste skal koste, så også internettjenester. Både internettilbydere og innholdsleverandører har en gjensidig avhengighet og en felles interesse av å levere gode tjenester til sluttbrukerne. Gjennom vanlige kommersielle forhandlinger bør det være fullt mulig å komme frem til betingelser som er til det beste for alle parter.